Den smale tenkningen

For å få noen perspektiver på dette må vi ta noen små omveier. Vi begynner med et blikk på samtiden og en virkelighet som tilsynelatende er åpen for all verdens kommunikasjon, men ved nærmere ettersyn ikke så lite innsnevret. En trolig ubevisst binding til fortiden gir oss en fremtid styrt av forestillinger om fortiden. Utgangspunktet for morgendagen har vært en fortid vi konsekvent tillegger mangler og utilstrekkelighet. Dette lar vi spille over i en nåtid vi heller aldri er helt fornøyd med og videre inn i en fremtid vi håper skal bli bedre. Vi håper og vi krysser fingre, selv om vi i våre dager setter mest lit til statistikk og beregning, en slags oppsummering av gårsdagen med påfølgende sannsynlighet for morgendagen. Egentlig ganske passivt og reaktivt. Men omtrent slik lar vi historiens tromler rulle og legge skygger av ufrihet over oss.

Vi sier gjerne at vi trenger å lære av fortiden, men binding til gårsdagen stenger for utsynet, slik at vi driver baklengs inn i fremtiden. Det blir lett å snuble. Og når vi ramler ut i forskjellige kriser, er vi raskt på plass med å bortforklare vår egen tenke- og handlemåte. Inntil vi kanskje ser at vi har pådratt oss problemer vi ikke lenger er istand til å mestre. Som den gode Einstein ofte har vært sitert på: Vi kan ikke løse et problem med den samme tenkemåten som skapte problemet.

Ikke så at vi ikke planlegger for fremtiden, det gjør vi ustoppelig, men altså basert på fortidens tenkemåter. Stort sett går det på korte perspektiver og de biter av fremtiden som angår meg og mitt. Vi vil gjerne ha kontroll over fremtiden, og da helst ved hjelp av den kontroll vi tror vi har over fortiden. Vi glemmer lett at fortiden er praktisk talt like åpen som fremtiden. I det totale rommet får vi ikke med oss mer enn fragmenter, sterkt farget av vår egen kultur og våre egne fordommer. Når vi så forsker på dette stoffet – og rammen for dette er gjennomgående dominert av materielle velstandsforhold – er vi som regel ganske uoppmerksomme på kompleksiteten i det hele, på alle nyanser og kvaliteter som forsvinner i grafene. Eller kanskje vi bare kjører vårt eget lille emosjonelle løp. Sagt på en annen måte: Grunnlaget for fremtiden legges ved å kikke bakover gjennom diverse nøkkelhull. På denne måten knytter vi oss til statistisk sannsynlighet istedenfor til åpen mulighet (noe filosofen Arne Næss var opptatt av), og forringer våre egne skapende evner. Helheten går tapt, og vi får et samfunn uten visjoner.

Teknologi og kampkultur

Oppi dette har vi fått skredet av moderne teknologi. Teknologiske nyvinninger med tilhørende finans og markedsføring skal erobre fremtiden med hurtigtogsfart. På nær sagt alle områder. Teknologisk utvikling skal overkomme alle skavanker vi tenker oss fortiden fylt med, ordne opp i alt fra krig og vold og miljøproblemer til materiell velferd, helse og lykke. Men teknologi er ubønnhørlig tveegget, og dessverre har vi ennå ikke etablert noen god forbindelse mellom teknologiens verden og vår egen autentiske indre verden. Det kan synes som vi har viklet oss inn i en form for avhengighet, at vi nokså ubevisst har hektet oss på noe vi ikke har styring på, men som i høy grad styrer oss. Ikke så lite beruset snubler vi videre inn i en teknoverden – stadig rammet av såkalte ’utilsiktede bivirkninger’ og ny hodepine. Egentlig ikke så rart at vi crasher fra tid til annen. Det rare er at vi ikke oftere stanser opp og spør oss selv hva vi egentlig driver med og hva vi vil med hele vår kultur.

Før vi ser nærmere på Det dialogiske rommet bør vi prøve å forstå litt mer av hvordan vi er havnet i dette uføret – for det nytter ikke å late som om dette er bare ok. Gjennom en rask scanning av fortiden er det ikke så vanskelig å finne et sett grunnleggende holdninger fra eldgammel tid som fortsatt binder oss på litt for mange sentrale livsområder – nemlig det vi kan kalle en kampkultur.

Fysisk krig og vold kjenner vi altfor godt til, og vi er såre langt fra å kunne henvise dette til historien. Vi hevder å ha bygget et sivilisert samfunn, mens vi sitter på våpenarsenaler som kan utslette jordens liv jeg vet ikke hvor mange ganger og som krever større økonomiske og intellektuelle ressurser enn det meste annet. Fra fysisk kamp mellom mennesker og mellom mennesker og natur, har kampkulturen for lengst spredd seg og slått solid rot i sentrale livsområder som økonomi og politikk og like inn i det som før i tiden kaltes åndslivet – i dag kjennetegnet av medier som ikke minst livnærer seg av kamp- og konfliktstoff. I sannhet en smittsom sykdom. Med tilhørende kriser. Vi kan snakke litt mer pyntelig om konkurranse, men i litt for mange sammenhenger dreier det seg om det samme: å vinne – makt, penger, status, prestisje. Og der noen vinner er det oftest noen som taper. Eller helst knuses, slik vi får det servert fra dagens medier.

Vi har ovenfor kalt dette en kultur, drevet av holdninger. Dermed ønsker vi å distansere oss fra forestillinger om at denne type adferd er rotfestet i genetikk eller primitive instinkter; snarere vil vi hevde at det handler om psykososiale triks ervervet gjennom en type kultur det er fullt mulig å kvitte seg med. Kaster vi et blikk på maur og bier og andre av jordens arter, ser vi at de nok kan trakassere hverandre fra tid til annen, men de klarer faktisk å samarbeide med hverandre og med omgivelsene når det gjelder de store oppgavene. Og vi ser at planeten Jorden – med hele sin fabelaktige natur og gaiakultur – gjennom noen millliarder år klarte det samme. Helt til vi mennesker systematiserte vår kampkultur til en form for allmenn nådeløshet. Nå sitter vi alle på ank. Stilltiende har vi vent oss til en slags konstant beredskap, i våre dager med spissfindig overvåkning og alle slags pigger mot omverden. Noe bortimot en alles kamp mot alle. Slik er det bare, sier vi og haster videre.

Men så er det altså at mange er i ferd med å åpne øynene og stille noen grunnleggende spørsmål. Og de oppdager at de ikke er alene. Utfordringen blir å klargjøre nye tenkemåter og gi det hele uttrykk. Vi ønsker at fremtiden skal bli noe mer enn en vaklende forlengelse av en fortid vi ikke er så overvettes begeistret for. Vi oppdager at vi simpelthen kan fristille oss og begynne å legge til rette for en ny kultur – med et vesentlig større og dypere mangfold enn det vi har prestert hittil. Som de intelligente vesener vi tross alt mener vi er, er det all grunn til å ta fatt på å formulere farbare veier inn i fremtiden. Det innebærer ikke minst å åpne det vi kaller Det dialogiske rommet.

Kommunikasjon

Vi skal argumentere for at tingenes tilstand har svært mye med kommunikasjon å gjøre. Skal noe som helst ledes eller veiledes eller samordnes, er kommunikasjon avgjørende. Ikke som teknisk overføring eller formidling av informasjon, men som det å kommunisere (av latin communis, gjøre noe felles) – med andre ord som en helt grunnleggende resonans og gjensidighet i all bevegelse og i alt liv. Form og innhold på dette skifter gjennom tidene, i tråd med generell evolusjon og utviklingen av bevissthet, men kommunikasjon – som det å kommunisere – er den sentrale nerven i et samfunn. Ikke minst gjelder dette utvikling og videreutvikling av et demokratisk samfunn. Når vi gang på gang havner i kriser av forskjellig slag, har det trolig mest av alt med dårlig eller manglende kommunikasjon å gjøre.

Et poeng her er at vi har gjort vårt beste for å redusere kommunikasjon nettopp til en teknologisk og økonomisk affære som både bidrar til å forflate våre liv og til å legge kloden øde. Spør vi etter hva vi egentlig kommuniserer, finner vi foruten noen solide doser underholdning og enkelte kortvarige kicks, at vi lar oss proppe med ideer om alt vi mangler – noe som munner ut i et aldri tilfredsstilt savn og en endeløs serie forventninger. Forventninger til hva? Vel, da er vi tilbake til kampkulturen i en litt fordekt men ganske skummel form knyttet til det vi kort kan kalle ’vellykkethet’. Du fremstilles som vellykket (eller mislykket) i forhold til naboen, kollegaen, det andre teamet, det andre landet eller hva det måtte være. Du sammenlignes – urovekkende nok med alle andre og alt annet enn deg selv. Her møter vi igjen bruk og misbruk av statistikk, med kvantifisert normering av alt vi foretar oss. Kloden rundt er datamaskiner i sving med å kverne ut nye tall, og sekunder etter at tallene foreligger får du vite hvordan du ligger an i forhold til nestemann. Så gjelder det å løpe litt fortere i tredemøllen. Eller bli marginalisert i fellesskapet.

En rent kvalitativ beskjeftigelse som det å leke blir fort uinteressant i dette spillet. Allerede der går mye av livsgleden tapt. Spørsmålet er fortsatt hva som driver oss. Er vi redde? Hvis vi er redde for hverandre, er det kanskje på tide å snu på tingene, anvende våre ressurser – ikke minst av tid – på en annen måte. De fleste av oss vet at det finnes utrolig mye godhet i verden; den synes å ligge og boble et eller annet sted under det hele. Kanskje det er på tide å slippe den frem, begynne å bruke våre evner og vår intelligens til å bevege oss fra en kampkultur til en godhetskultur. Noe som har særdeles mye med kommunikasjon og bevissthet å gjøre. Det er definitivt mulig å være i verden på en annen måte.

I dag ser vi også at stadig flere rister av seg gamle vaner og famler seg ut i verden på nye måter. Unge og gamle. Nye stemmer i undergrunnen. Nye konstellasjoner. Nye nettverk. Med en spredning og et mangfold som lykkeligvis ikke inviterer til nye totalitære tilstander. Ikke uten grunn har vi fått uttrykket vinn-vinn. Vi er trette av kampkulturen. Vi ønsker ikke lenger at noen skal tape. Og når vi først fornemmer det underliggende drivet mot felles godhet, kan vi også skimte et rikere mangfold snarere enn fragmentering og splittelse.

Einstein, Bohr og Bohm

Det fortelles om Einstein og Niels Bohr, at de på 1920- og 30-tallet var så dypt uenige om forståelsen av den nye kvantefysikken at kommunikasjonen gikk fullstendig i stå – de var begge ute av stand til å forstå hva som var relevant for den andre. At disse gigantene ikke klarte å kommunisere gjorde dypt og varig inntrykk på den unge fysikeren David Bohm – slik at han ikke bare utviklet sin egen tolkning av kvantenes merkelige oppførsel (en tolkning som fortsatt er aktuell), men viet mange år av sitt liv til å utvikle og fremme en dialogisk livsholdning.

Bohms tolkning av kvantefysikken er interessant. Den overskrider på en måte både Bohr og Einstein ved å utvide selve den grunnleggende dynamikken i rommet og dermed vår forståelse av virkeligheten. Einstein mente det måtte finnes underliggende tradisjonelt rasjonelle elementer som kunne forklare kvantenes oppførsel, mens Niels Bohr (enkelt sagt) stengte rommet for videre spørsmål. Bohr «vant» denne debatten. Sakens innhold er likevel uforløst den dag i dag, uanfektet hvor sentralt dette er for vår virkelighetsforståelse.

Debatten og dialogen

David Bohm fortsatte å lete etter en mer inkluderende måte å forstå oss selv og verden på, med en måte å kommunisere på som kunne speile noe mer og noe felles, og ikke minst noe skapende og fornyende. Det krever et åpent rom. Debatten, mente han, er på mange måter ufruktbar. Den har en tendens til å stenge rommet ved å fremme en tenkning som er trang og bastant. Dermed tok han fatt på å utvikle dialogen som kommunikasjonsform.

Nå har vi allerede brukt en god del av dette kapitlet på kritikk av tingenes tilstand, og vi må passe på ikke å fortape oss i kritikken. Men skal vi klargjøre det dialogiske rommet og potensialet i dette, er det nyttig å ha et blikk på motsatsen. En smule retorisk stiller vi derfor dialogen opp mot debatten eller diskusjonen. Dette betyr ikke nødvendigvis en streng polarisering til enten debatt eller dialog. Det dreier seg snarere om en dialogisk holdning til det å kommunisere.

Vi vil derfor hevde at dialogen (via denne holdningen) er debatten overlegen, nettopp fordi den søker et større rom der hvor debatten strammer inn ved å egge til mer motsetning. Når vi kjører på motsetninger blir det fristende å spenne seg fast i den ene eller den andre grøften. Derfra kan det være vanskelig å komme seg opp. Dialogen på sin side åpner for ukjente landskaper, for usikkerhet og paradokser. Og kanskje litt uro. Dette skulle inspirere oss. Paradokser, eller tilsynelatende uforenligheter, forteller at løsning og fornyelse trolig ligger på et annet nivå (kfr. Einstein og tenkemåten). Usikkerhet og paradokser blir dermed en utfordring og et signal om å fristille seg, skifte eller utvide perspektiver og søke videre

Det kan være nyttig å studere ordenes opprinnelse. Debatt kommer av latin de-battere, som direkte betyr å ’slå ned’ – vi finner ordet igjen i battalje, batong og engelsk battle. Det blir ikke så mye bedre med ordet ’diskutere’, som kommer av latin dis-cutere eller dis-quatere, som betyr å slå eller riste i stykker. Vi kjenner igjen dette når vi praktiserer debatten ved å innta posisjoner, stå på vårt, plassere motstandere i bås, score poeng og så videre. En del av debatteknikken er etter beste evne å splitte, for bedre å beherske situasjonen. Kommunikasjonen brekkes opp, brytes ned i biter av kategorier for analyse og kontroll. Forsvar og angrep. Forestillinger låses, standpunkter bindes. Vi overtaler, overbeviser, fastslår. Jeg har rett! Du tar feil! I en litt annen form møter vi ironien, sarkasmen. Muligens noe mer elegant, men poenget er det samme – å få overtaket, vinne.

Igjen kan vi snakke om rester av eldgammel kampkultur. Her finner vi den godt hjulpet av en innarbeidet type enten-eller logikk, pigget opp til for eller mot, venn eller fiende, ond eller god. Vi kommer ikke bort fra at dette primitive spillet appellerer til noe i oss. Det har iallfall holdt seg godt levende frem til i dag – enten det frembyr seg som kamp og konflikt eller som underholdning. Den enes død den annens brød. Eller ganske enkelt brød og sirkus som i det gamle Roma. Poenget er at dette er en type konfrontasjon som stjeler krefter og muligheter og driver oss inn i trangere sosiale rom enn vi har godt av.

Hva så med dialogen? Skal vi se den som en slags pregløs variant av debatten? En tannløs samtale uten saft og krydder? Eller er dialogen noe som virkelig kan hjelpe oss på vei mot en mer fruktbar virkelighetsforståelse, i retning av et felles maksimum snarere enn nye sjakkmanøvre? Ser vi på ordet ’dialog’, er det sammensatt av dia (=gjennom) og logos (=ord, fornuft, mening). Gjennom det å kommunisere dialogisk kan vi da snakke om å skape «flyt av mening». Det er en prosess som strekker seg ut til omgivelsene. Følger vi opp dette, kommer vi til noe kvalitativt forskjellig, med utfordringer på et annet plan. Dialogen representerer så å si en annen form for intelligens, et annet nivå, et annet kulturtrinn. Dialogen er rikere enn ordene som faller, den åpner rommet mot fremtiden som tegn på modning og fornyelse av individ og samfunn. Og nettopp fordi fremtiden oppleves som ukjent og usikker, blir det viktig å anlegge en annen sensitivitet.

Det er ingen grunn til å tro at dette er enkelt og glatt. Snuble kan vi gjøre over alt, ikke minst i nye landskaper. Men før vi nå prøver å orientere oss i Det dialogiske rommet skal vi svinge oss i et enda luftigere spenn og foreta en kort visitt til det vi kan kalle

Allrommet

Fysikken opererer gjerne med felt for å kunne forbinde hendelser og størrelser i et tenkt geometrisk rom. Slik vi her bruker ordet ’rom’ (som allrom eller dialogisk rom) utvider vi forestillingen om felt ved å gi plass til atskillig mer en fysisk målbare størrelser.

Det har vært sagt at Guds språk er stillhet – alt annet er dårlig oversettelse. Og Allrommet er så visst et rom med plass til stillhet. Det er rommet som rommer alt – ALTET, hvor alt og alle alltid er invitert inn. Mer enn det: alt og alle er der allerede, uansett hva vi måtte mene om hvor vi befinner oss. Vi spanderer altså et par avsnitt på dette urrommet, selv om vi kommer i fare for å pløye over enkelte gamle læresetninger og åpne for større usikkerhet. Kanskje nettopp det er nødvendig hvis vi skal slippe oss selv og hverandre til i et kosmos som etter alt å dømme er mer komplekst, mer mangfoldig og mer rikt enn noe vi hittil har kunnet forestille oss. Allrommet blir da et rom med en tilnærmet uendelig grad av frihet, et rom med et potensial som skapende generator for et utall av referanserammer med alle slags krefter og all slags liv og bevegelse.

Det finnes mange forestillinger om et slikt opphavelig rom, uten at vi her skal knytte det til bestemte tradisjoner eller religioner. Noen velger å forbinde det med tomhet (vakuum), andre med fullhet (plenum); sikkert er det at det favner kvarker og galakser så vel som energier fra strata dypere enn vi kan måle og utforske. Ikke minst rommer det oss.

Uansett er det mulig å tenke seg at det fra dette rommet strømmer skapende krefter som blir til nye ordener. Stikkord for en slik prosess kan være resonans, responsivitet, gjensidighet, fødsel, død, reorganisering, evolusjon – slik vi gjenfinner det på alle nivåer i vårt univers og i livet på vår egen lille enestående planet. Et opphavelig rom forutsettes å være selvorganiserende, selvopprettholdende og selvoppfyllende, i full frihet og harmoni med seg selv. I et absolutt perspektiv kan et slikt allrom tenkes som ren stillhet. I et begrenset eller polarisert perspektiv kan vi vente å finne en hvilket som helst form for bevegelse – det være seg som flyktig tanke eller som energipakke spisset til partikkel og materie. Dermed er vi på vei inn i

Det dialogiske rommet

som er vår egentlige agenda her. Det blir da et rom hvor kontraster og begrensninger er nødvendige forutsetninger, ikke minst for (selv)observasjon og (selv)refleksjon. Vi er fortsatt i et universelt rom, men i et rom hvor motstand og stabilitet er utfelt i form av materie, energi og naturlover og hvor for eksempel menneskelige vesener kan fornemme kvaliteter og utvikle seg gjennom sansning og erfaring. Det dialogiske rommet inviterer til utforskning og frihet, skaperevne, fornyelse og utvikling. Det er noe vesentlig mer og annet enn et geometrisk rom fylt av objekter – vi kunne prøve å kalle det et fysisk-mentalt-emosjonelt rom. Vi skal angi noen røffe eksempler på dialogiske rom, men først en skisse til hva et dialogisk rom innebærer i generell menneskelig utveksling.

Det første vi må huske er at dialogen begynner med deg og meg. Og den begynner før vi er ute av mors liv; det lille barnet eksisterer i total overgivelse til situasjonen og den dialogiske strømmen. Liten eller stor, det er i høy grad vi selv som skaper rommet, og vi begynner å skjønne at dette dreier seg vel så mye om måten vi kommuniserer på som hva vi faktisk sier og gjør.

Dermed kan vi si at det er et dynamisk, levende rom, i utgangspunktet med usikre grenser og med god plass til motsetninger, paradokser, problemer og forskjellige verdensbilder. Det er på ingen måte et rom uten spenning, og det er et rom som fort kan slå sprekker, men da med glimt og muligheter til en utvidet virkelighetsforståelse.

Som kommuniserende vesener baserer vi oss kanskje på former for vitenskap, kanskje på en eller annen religion; uansett kan vi bruke våre mentale evner til å spenne en hvelving over alle de forestillingene og motforestillingene vi (eller en annen part) går rundt med. Vi kan rett og slett åpne for nye sammenstillinger, med spire til nye veier, innsikter, løsninger, ny sammenheng. Vi gir rom til oss selv og vi gir rom til andre. Ikke så dumt når vi føler at vi sitter fast. Vi slipper ikke unna struktur og grensesetting, men i et genuint dialogisk rom har nye grenser en tendens til å falle på plass av seg selv, naturlig.

Det dialogiske rommet åpner mot fremtiden ved å lytte, løfte, åpne, løse. Det kan begynne med et både-og, med noen mulige broer. Det kan begynne med bare å lytte, litt dypere. Spørsmålet kan være viktigere enn svaret. Stillheten viktigere enn støyen. Hva finnes mellom ordene? Kanskje taus communis. Hva er det som forbinder? Er det respons her? Hvilke relasjoner kan vi gå videre med? Finnes en helhet blant elementene? En annen «flyt av mening», en annen måte å forstå på?

Det dialogiske rommet er årvåkent for kontekst og sammenheng. Det fysiske rommet integreres med et mentalt rom, med søken etter en dypere rasjonell fornuft; og det integreres med et emosjonelt rom, hvor følelser får sin naturlige plass. Følelser kan gå mange veier, de kan utvide og de kan innsnevre, men vi gir plass til dem. Det kan bli en treningssak, vi er ikke alltid vant til det.

Det dialogiske rommet tar ingenting for gitt. Hvor går egentlig veien videre? Kan jeg stoppe opp et øyeblikk og kikke på de små påtrengende innfallene som ustoppelig dukker opp i bevisstheten? Må jeg utløse dem? Gir det god mening? Har jeg egentlig forstått den annens utsagn? Er det noen premisser eller dunkle forutsetninger vi bør se nærmere på? Hva med for-dommer – er det noe bare andre sliter med?

Det dialogiske rommet arbeider aktivt med muligheter (styrt av kreativitet) fremfor sannsynligheter (styrt av fortid og prognoser). Vi kan argumentere og vi kan rydde og ordne og resonnere, men vi er oss bevisst at bare litt av helheten kan belyses av argumenter. Vi kan tro, mene, analysere, være uenige – ikke for å konkurrere eller vinne, men for å tenke sammen, forstå noe mer sammen, skape ny sammenheng og ny mening gjennom kreativ tilstedeværelse. Kreativiteten blir i vid forstand en evolusjonær drift. Drift i retning av hva? I det lange perspektiv og i pakt med naturen for øvrig og hele dens iboende liv synes retningen å være mot en mer mangfoldig, mer kompleks, mer koherent og ikke minst en rikere verden. For alt og alle.

Det dialogiske rommet kjennes på flyt og prosess, resonans og gjensidighet, med en vilje til å søke etter dypere lag av informasjon og utveksling. Fysikeren David Bohm kunne i dialogsammenheng snakke om en underliggende «common pool of information», og i hans fysikkteori finner vi partiklers aktive respons i komplekse felt av informasjon, det han kalte «aktiv informasjon».

Blant andre tenkere og forskere som har søkt å utvide vår forståelse i retning av aktiv gjensidighet i dynamiske rom finner vi antropologen Gregory Bateson (mønstre som forbinder, mental interaksjon i nettverk), biologene Humberto Maturana og Francisco Varela (liv og erkjennelse som selvskapende, selvorganiserende prosess), biologen Rupert Sheldrake (universelle morfiske felt), systemteoretikeren Ervin Laszlo (vakuumbaserte informasjonsfelt), fysikeren David Peat (gjennomgripende kreativ flyt), systemtenkeren Fritjof Capra (vev av liv integrert i komplekst rom). Vi kunne også nevne filosofen Arne Næss med sin aktive undring og sin kreative utveksling av perspektiver og muligheter mellom nær sagt alt og alle.

Underliggende finner vi her en dyp og vedvarende vilje til å forstå mer av oss selv i verden, hvilke potensialer som finnes, forholdet mellom helhet og del, bevegelse og retning i det hele. I vitenskapen har vi etter hvert fått uttrykket emergens, som forteller om potensialet i dette samspillet til å frembringe noe nytt og uventet. Ikke uten grunn kunne vitenskapsmannen David Bohm snakke om «… a new frame of mind in which there is a common consciousness. Then we have something new – a new kind of intelligence.»

Og er det noe vi har god bruk for er det en kollektiv intelligens som kan kanalisere krefter og ressurser i retning av det som tjener helheten, snarere enn til å spenne ben på eller blokkere for nestemann. Naturen selv er heldigvis full av emergens og nydannelse, prøving og feiling. Fortiden er selvsagt og naturligvis innebygget i det hele. Men i et utvidet perspektiv ser vi at samspill er overordnet kamp og konkurranse. Uten dette ville vi neppe hatt menneskevesener i universet, knapt nok planeter med organisk liv. I likhet med naturen er dialogen et verksted for prøving og feiling, vi merker når det begynner å hakke og vi merker når det oppstår en naturlig selvorganiserende flyt i rommet. Blir vi oss denne bevegelsen bevisst, blir det ikke så vanskelig å droppe selvforsvaret og bevege oss fra re-aktiv til pro-aktiv modus, fra snever sikring av meg og mitt til åpen tillit og felles god vilje. Da kan vi arbeide ut fra en dyp intensjon om en felles fremtid. Det kan til tider være stridt. Men hvis maur og bier kan klare å samle seg om de store felles oppgavene, kanskje vi mennesker også kunne klare det?

Det mangfoldige dialogiske rommet

Vi begynner å se at Det dialogiske er noe universelt, at vi mennesker hver for oss og i fellesskap kan velge en dialogisk holdning og at dialog i praksis kan føres på mange nivåer. Med økende bevissthet kan vi bli stadig tydeligere på hvor i dette rikholdige landskapet vi befinner oss.

«100-årsmålene» introduserer dialogen som Den store samtalen, en generell og allmenn invitasjon til deltakelse og fornyelse av demokratiet og vårt norske samfunn. Hvordan vil vi egentlig ha det? Ovenfor har vi utledet Det dialogiske rommet fra det vi kalte Allrommet. Nå kan vi gå videre og begynne å leke med forskjellige utgaver av Det dialogiske rommet. Vi kan tentativt begynne å fylle noen utgaver med innhold – vel vitende om at dette er rom vevet inn i hverandre, uten særlige vegger og tak – som for eksempel:

Det politiske rommet med potensial for å bringe demokratiet opp til et mer fruktbart nivå, eksempelvis med felles visjoner overordnet de enkelte saker, med lokalisering og bearbeiding av kjernespørsmål for vår felles fremtid, med drøftelse av små og store utfordringer på kryss og tvers, med drøftelse av nye typer organer og avstemninger, med mer allmenn tillit, kort sagt med mulighet til å legge en mer stabil og bærekraftig undergrunn for dag-til-dag politikken.

Det økonomisk/økologiske rommet og potensialet for å utforske de materielle sider ved tilværelsen og hva vi alle til syvende og sist kan være best tjent med. Hvordan skal vi egentlig forstå ’markedet’? Hva skal vi forstå med ’lønnsomhet’ – lønnsomt for hvem og hva? Er perspektivet tilstrekkelig? Hvordan takle fenomenet penger til beste for helheten? Hvor mye ønsker vi egentlig av busy-ness og dårlig tid fremfor langsomhet og god tid?

Kunnskapsrommet og potensialet for læring og dannelse i pakt med særpreget i hver og en av oss, i pakt med med våre omgivelser, med fremtiden, på kryss og tvers av generasjoner og ulikheter. Hvilke perspektiver skal vi egentlig anlegge på de nær sagt uendelige mulighetene for læring og dannelse?

Det kulturelle rommet og potensialet for hele vår mangfoldige åndelige kapasitet, hver for oss og i samspill. Hva kan vi for eksempel lære av musikken, koret, en jazz jam session, det musiske rommet? Finnes det former for skjønnhet som flere av oss kan dele? Hvordan kan vi omsette vårt nesten grenseløse fantasiliv til beste for oss selv og helheten?

Natur- og miljørommet og potensialet for sanseopplevelse og utveksling med omgivelsene og Jordens levende natur – uten urimelig belastning. Med hvilken sensitivitet møter jeg mine omgivelser? Hvor går egentlig grensen for min hele og fulle eksistens?

Helserommet og potensialet for helse, som helt velvære. Hva er faktisk til beste for kropp og sinn som integrert helhet? Og hva er til beste for individ og samfunn som integrert helhet?

Samtalerommet. Vårt daglige møte med oss selv og verden og potensialet for innsikt og selvforståelse. Det lille småsnakket. Vyene. Raritetene. Alvoret. Eller den oppsatte dialogen, med eller eller uten forutsetninger, med eller uten agenda, med eller uten leder. Hva finnes mellom alle ting og tanker og kategorier? Hva er det egentlig som foregår når vi kommuniserer? Hvilket nivå møtes vi på? Følelsen i det hele. Blir jeg styrket, tappet? Den gode samtalen er hjertet i et demokratisk samfunn. Du blir tydeligere for meg, jeg blir tydeligere for meg selv, og det blir lettere å tre frem som oss selv i verden. Dialogen i hverdagen hjelper oss til å ta fatt på fremtiden sammen.

Til slutt: Det elektroniske rommet – med internett og mobil kommunikasjon – har sin egen betydning som særegent dialogisk rom. Det er et teknologisk rom, men som sådan med en hittil ukjent rikdom og et potensial vi ikke kjenner rekkeviddden av. Hvordan dette vil utvikle seg og hva det vil bety over de neste 100 år, skal jeg ikke spekulere over her. Jeg kan likevel håpe at det vil bidra til å forsterke vår utvikling som mennesker og at det ikke vil fortrenge eller redusere betydningen av det fysiske møtet.