Dilaogisk deltakelse og livsvev

I høst hadde jeg flere samtaler med min venn Dag Bjerga om dialog. Han har nå skrevet ned noen av sine tanker. Han minner om vår historiske dialogarv fra de gamle ting-stedene der den demokratiske og deltakende dialog ble praktisert med konsekvenser for deltakerne. Dette er blitt borte i vårt repre­senta­tive samfunn og i våre dialoger med fokus på meningsdanning og utforskning. Han etterlyser at vi gir plass til handlende dialoger. Les hvordan Dag Bjerga mener at først når dialog blir koblet opp mot et personlig ansvar, kan vi bidra i en livgivende dialog med verden.

Trond Parelius Johnsen

Dialogisk deltakelse og livsvev

Av Dag Bjerga, Halsnøy i Ryfylke, mars 2011

Dialog og livsvev

Dialoger er så mangt og kan forstås på så mange forskjellige måter, men i denne sammenheng ser jeg først og fremst på dialog som betegnelse på en noe formell verbal samhandling mellom to eller flere personer som sorterer under den store paraplyen samtale. En dialog brukes da bevisst på en strukturert måte i den hensikt å komme frem til et resultat som en enten kan styre mot, som under en fredsforhandling, eller drive mot, som ved utforskning av et litt ukjent tema. I en utvidet sammenheng betrakter jeg dialog også som en beskrivelse på en prosess som alle livsformer benytter seg av for å finne seg til rette i livet, nemlig en form for ’livsdialog’. Dette er en dialog hvor en mottar impulser fra omgivelsene og sender ut impulser og på grunnlag av dette samspillet lærer seg å ivareta egne behov og finne seg til rette i samfunnet. Denne livsdialogen innebærer en innvevelse i livsveven, hvor for eksempel et eiketre bidrar med å vokse eikenøtter for å videreføre sin livsform og et menneske bidrar til å føre menneskeheten videre gjennom barn som med tiden lærer å stå på egne bein. En slik deltakelse i livsveven kan sies å være selv formålet med livet. Skal den verbale dialogprosessen bli en bærekraftig prosess er det viktig at den spiller på lag med denne grunnleggende livsdialogen.

Deltakende dialog – arven fra Gulating

Under arbeidet med å etablere dialog som arbeidsform er det viktig å ta et historisk tilbakeblikk for å sikre at en fokuserer på dialogiske grunnstrukturer som har vist seg bærekraftige over tid. En variant av den formelle dialogen er den demokratiske samtale. Danske Hal Koch taler om at demokratiets vesen er bestemt ved ”samtalen, forhandlingen, ved den gensidige respekt og forståelse og ved den heraf fremvoksende sans for helhedens interesse". Dette er en form for dialog som har lange tradisjoner på våre kanter. Et historisk resultat er tingene som ble opprettet i Norge senest i vikingtiden, hvor alle frie menn hadde rett til å delta for å avgjøre tvister og bli enige om lover og regler som skulle gjelde for området som lå inn under tinget. Det vil si at disse personene tok på seg et personlig ansvar for å delta i dialogen frem mot vedtak og deretter for å overholde disse reglene og lovene som de hadde vært med på å vedta. Straffen for ikke å overholde dem kunne i siste instans bli utstøtelse fra samfunnet; en fysisk forvisning. Islendingene som i følge tradisjonen flyttet fra Norge i vikingtiden for å slippe unna konger og en utvikling i hjemlandet de ikke satte pris på, sendte likevel Ulvjot tilbake til Norge for å hente med seg tingtradisjonen fra Gulating over til Island, hvor de opprettet Alltinget i år 930. Alltinget er en av de eldste ’demokratiske’ institusjonene i verden og kan stå som illustrasjon på vår historiske dialogiske tradisjon.

Denne deltakende tingdialogen ble utviklet i et samfunn hvor de materielle kår var helt andre enn hva vi er vant til, men de tok seg likevel tid til både å etablere, utvikle og delta i en slik dialogisk samfunnsbyggingsprosess, en prosess som knyttet folk sammen gjennom møter ansikt til ansikt hvor de dannet et samfunn. Resultatet ble institusjoner som har vært levedyktige i over tusen år. I Norge er tingene senere blitt skilt ut av dialogprosessen og blitt til domstoler, mens den besluttende dialogen er flyttet over til Stortinget. Slektene og høvdingene som hadde stor betydning i denne tidlige perioden med tingdialog, er nå blitt erstattet av partier og kun valgte partirepresentanter får delta direkte i denne dialogen. Vi andre må nå nøye oss med å stemme eller søke å påvirke stortingsdialogen utenfra i motsetning til tidligere tiders dialoger av denne type som var et svært personlig anliggende. De som da hadde rett til å delta i tingdialogen var frie menn, dvs. de i samfunnet som også stod som forsvarere av samfunnet, potensielt med livet som innsats, og som hadde ansvar for kvinner, barn og treller. Poenget her er ikke at deltakerne var menn, men at de var personer som var frie, dvs. ikke underlagt eller forsørget av andre, og samtidig ansvarlige. Det går fram av tingslovene at de etablerte et lovsamfunn for de som hørte inn under dette tingsamfunnet, tingene fungerte ikke som et maktorgan over andre utenforstående. Dialogen og dens resultat; loven, gjaldt for og mot dem som "eide" den. Dette viser et trekk ved denne deltakende dialogen som er viktig å ta hensyn til skal nye og levedyktige dialogiske prosesser etableres i vår tid; nemlig at de må innebære en personlig forpliktelse og et ansvar for deltakerne.

Innsnevring av dialogiske arena

Vi lever i en tid hvor det ikke virker å være mangel på arenaer for dialog, for samtale, for diskusjon, for debatt, for monolog. Det har nok aldri tidligere vært så mye offentlig kommunikasjon som nå, og vi har aldri hatt så mye tid tilgjengelig til å tenke over hva vi mener om det ene og det andre som skjer oss personlig, i nærmiljøet og andre steder på kloden. Og aldri tidligere har andre tilsynelatende vært så interessert i hva vi mener. Vi kan stemme ved politiske valg, ringe inn til radio- og fjernsynsprogrammer for å si vår mening og delta i spørreundersøkelser som kartlegger våre meninger. Trenger vi virkelig mer snakk kan en undre seg, trenger vi virkelig disse dialoggreiene?

Vår tids dialoger får ingen særskilte følger for de fleste av oss, vi har det vi trenger materielt og de ’viktige’ dialogene er flyttet til stadig høyere nasjonale og internasjonale sfærer. De nasjonale politikerne vil i stadig større grad ha kontroll og bestemme over lokale forhold slik at de blir i tråd med deres politiske idealer, mens internasjonale konvensjoner utarbeidet i overnasjonale organer har til hensikt å legge føringer for de enkelte landene. Selv noe så personlig som oppdragelse av våre egne barn blir i stor grad ivaretatt av et mer eller mindre upersonlig utdanningssystem og våre foreldre havner på gamlehjem. Dette er sider ved livet som den enkelte og familien selv har måttet håndtere opp i gjennom hele menneskehetens historie frem mot nåtiden.

På sett og vis er de verbale dialogene og vår livsdialog blitt både mer upersonlig og mer personlig. De er blitt mer upersonlige fordi vi i større grad er løsrevet fra sterke bånd som knyttet oss til andre nærstående personer og fra dialoger som var helt avgjørende for de små lokalsamfunn vi ’alle’ tidligere levde i. Vi trenger ikke lenger bidra til resten av samfunnet annet enn gjennom betaling av skatt, og selv det oppleves ofte som en byrde. Samtidig er det blitt mer personlig fordi livet i mye større grad handler om tilfredsstillelse av egne ønsker og behov og vi står i stor grad fritt til å gjøre og hevde akkurat hva vi selv vil uten at det får særlige følger for oss i form av utstøtelse fra storsamfunnet eller tap av levegrunnlag. Vi kan muligens sies å være frie, men denne friheten er kanskje redusert til en personlig frihet fra handlende samfunnsansvar og påleggelse av et ansvar for å ha de rette meningene om for eksempel pensjonsreform, innvandring eller opprør i Egypt og Tunisia.

Fra menende dialog til handlende dialog

Skal nye dialogiske prosesser vinne innpass og få noen varig verdi må de flyttes fra kun å befinne seg i det personlige meningsrommet, hvor de fleste av oss utøver vårt dialogiske virke, og inn i handlingsrommet, det dialogiske samfunnsbyggerrommet. Dialogene må resultere i handling, i personlig involvering i samfunnet, ikke bare fungere som opprop for at andre (dvs. ikke-jeg) skal handle. Deltakerne må eie dialogen og resultatet. Jeg bor selv i et resultat av dialog satt ut i livet; et 100 år gammelt tidligere bedehus bygd her på øya i fellesskap uten midler fra noen stat eller kommune. Dette huset var svært viktig for lokalsamfunnet, og jeg har kopi av et brev fra min oldefar hvor han er oppglødd over at øya nå har fått bedehus og året etter skal få telefon. Nå har ikke bedehusmiljøet særlig status lenger, men bygging av bedehus er et eksempel på liv levd i handlingsrommet, i samfunnsbyggerrommet, i en deltakende og utøvende dialog som strekker seg utover den nærmeste personlige sfæren. Og deltakelse i samfunnsbyggingen; dvs. være en medvever av livsveven, for ivaretakelse av livet er viktig for oss mennesker, som det er for alle andre livsformer.

I et livsperspektiv handler livet om ivaretakelse av eget liv i den hensikt å kunne ivareta kommende generasjoner med passe doser omsorg og utfordringer. Et bilde på omsorg er den kvinnelige livmor, en form for hjem som omslutter alt nytt liv som oppstår og gir det alt det trenger, mens et bilde på utfordringer er et barns møte med verden og derav følgende arbeid med å tilegne seg den styrke og de ferdigheter som kreves for å forlate hjemmet og finne sin plass der ute i verden. Det naturlige mangfold vi fremdeles ser rundt oss er oppstått gjennom individuell tilrettefinning med individuelt ansvar for eget ve og vel; en livsdialog som krever at en frigjør seg selv til å delta i en handlingsdialog med omverden. Fokuset på at verden skal legges til rette basert på våre meninger om hva som er rett og galt er en videreføring av en konsumentholdning til livet; andre skal lage de produkter eller den verden jeg ønsker. Dette reduserer vår egen rolle til produsenter av mening om hvordan verden ideelt sett bør være og konsumenter. Verdens enorme og livgivende mangfold skyldes en motsatt holdning: Jeg må finne min plass og det er mitt ansvar å ivareta denne plassen til glede for kommende generasjoner. Skal de moderne dialogprosessene overleve må de knyttes opp mot en slik holdning for å unngå at de bare blir en liten fotnote i en ansvarslammelse som preger et samfunn hvor individuelt ansvar for samfunnet er overlatt til profesjonelle aktører.

Livgivende dialoger

Hvilken retning må bærekraftige dialoger ha når målet med all aktivitet til syvende og sist er å stå på egne bein og bidra til at kommende generasjoner klarer å stå på egne bein? Det er selvsagt nødvendig å trene opp evnen til å delta i dialoger; evnen til å lytte, evnen til å ta sin plass i den dialogiske prosessen og evnen til å ivareta den dialogiske strukturen i tilstrekkelig grad, men denne treningen må ha en bærekraftig retning: Den dialogiske prosessen må ha som siktemål et utkomme som fører til handlinger i tråd med resultatet av dialogen, ellers blir det bare dødfødt snakk, ikke livgivende handling. Formålet med prosessen må være at den skal lede frem til personlig deltakelse og personlig ansvar; en personlig innvevelse i livsveven.

Nå lever vi i verdens rikeste land og er ikke lenger vikinger med behov for å røve til oss gods og gull, men vi trenger å gå tilbake til en deltakende og handlende dialog med verden. Vi kan for eksempel velge å ta på oss rollen som investorer av vår personlige rikdom, være villige til å bruke våre ressurser i form av økonomiske midler og tid til å bygge det menneskelige samfunn, til å gi andre en mulighet til vekst og utvikling. Vi kan ta tilbake det personlige initiativ i møte med verden og slutte å vente på systemene og politikerne. Vi kan selv velge å være et sentrum for byggende og givende deltakelse i livsveven basert på den enkle forståelse at skapelse og støtte til gryende liv er formålet med alt liv. Denne prosessen må begynne nedenfra gjennom små grupper som velger å investere tid og penger uten å gå omveien om sentrale og store organisasjoner. Vårt fokus kan være å skape et mangfold av handlingsdialoger på den menneskelige arena, ikke et verdensomfattende enfold med ensartet tenkning, et enfold som vil utgjøre en alvorlig trussel mot ikke bare menneskeheten, men også livet her på jorden.

Slike livgivende deltakende dialoger kan for eksempel bestå av små dialoggrupper på 3 til 5 personer som etableres for at deltakerne skal investere 2 % av sin årsinntekt eller formue i fattige deler av verden. Det vil være en svært spennende dialogisk prosess å komme frem til hvilken type investeringer vil være tjenlige for samfunnet på sikt, og alvoret vil bli mye større når en selv må ta ansvar og investere av egne midler. Det betyr også at en må bevege seg ut av komfortsonen og inn i verden for å gå i dialog med ’de andre’ der ute hvor investeringen skal skje. En annen dialog kan omhandle hvordan en best kan investere 4 timer i uken til aktiv samfunnsbygging. Dette er eksempler på deltakende dialoger eller handlingsdialoger som er i tråd med vårt grunnleggende behov for å ivareta livet. Vi kan bruke den dialogiske prosessen til å ta tilbake rollen som fri person med rett til å møte på det dialogiske ’tinget’ og ta det personlige ansvar som det medfører.