Artikler

Evnen til å føre en dialog er en ferdighet som kan oppøves.

Det har vært hevdet at det vi kan kalle ”den negativt verbale metode”, den kritiske debatt, med falsifiseringen av hypoteser, er den vestlige verdens største gave til menneskeheten. Det er en stor sannhet i dette – den kritiske debatt var viktig i frigjøringen fra dogmatisme, fra et autoritært paradigmeregime. Men det er langt fra hele sannheten. For den kritiske undersøkelsen skaper intet nytt, den sprenger ingen grenser og skaper ikke fred. De dynamiske og positive kreftene som skaper de nye ideene, oppfinnelsene og produktene, drivkraften i kreative team og i fredsskapende prosesser – de utvikles gjennom det vi vil kalle ”den positivt verbale metode”. Også den er en viktig del av motkraften til fastlåste dogmer.

Det er mulig å skifte raskt mellom positiv og negativ metode og på den måten skape gråsoner. I praksis er sjelden noe helt sort eller hvitt. Likefullt fungerer de to metodene, eller gruppene av metoder, svært ulikt. Den negative verbale metode, la oss for enkelhets skyld kalle den debatt, er en verbal kamp der man forsøker å vinne over hverandre. Det er et vinn – tap spill. Den positive metode, la oss kalle den dialog, er et samspill der alle forsøker etter beste evne å bidra til en felles løsning, et forslag, en avklaring, en innsikt eller hva det måtte være. Det er et vinn-vinn spill.

Dialogiske metoder har lenge vært på fremmarsj, på bred front, uten at det har vært vanlig å se de ulike delene av dette bildet i sammenheng, Det kan derfor være nyttig å se på dialogiske metoder samlet og prøve å sette disse metodene inn i en større sammenheng.

Hvordan kan vi best organisere samfunnet fremover? Hvordan vil neste generasjon marked og demokrati se ut? Denne artikkelen argumenterer for en overgang fra prosesser av konfronterende art, til mer dialogiske prosesser. Samspill av vinn-vinn typen, dialogiske prosesser, har den fordel at de kan romme større uenighet og håndtere raskere og større endringer enn hva konfronterende prosesser kan. Med raske klimaendringer, folkevandringer og overgang til et flerkulturelt samfunn kan disse egenskapene bli avgjørende.

Dag Bjerga minner her om vår historiske dialogarv fra de gamle ting-stedene som er blitt borte i vårt representative samfunn med fokus på meningsdanning og utforskning. Dag Bjerga mener at først når dialog blir koblet opp mot et personlig ansvar, kan vi bidra i en livgivende dialog med verden.

Trond Parelius Johnsen

I dette kapitlet skal vi sirkle oss inn mot Det dialogiske rommet og prøve å forstå hva det innebærer. Det dialogiske rommet er åpent. Det rommer tanke, vilje og følelse, og det rommer den fortid og den fremtid vi bærer på. Det er dynamisk og aktivt skapende, et genuint kommuniserende rom. Det er et rom vi kan gjøre stort eller lite. Skal vi ta dette rommet i bruk til beste for oss selv og omgivelsene, må vi lære å utvide perspektivene og løfte blikket mot den fremtiden vi skaper og former her og nå.

Utfordringen

Det skjer en grunnleggende endring i samfunnet, en understrøm som driver frem en mengde mindre overflatestrømmer. En hovedtrend i dette er at menneskene blir mer selvstendige. Vi fjerner oss fra det autoritære. Vi godtar ikke lenger noe som sant og riktig bare fordi en eller annen autoritet har sagt det. Vi aksepterer ikke lenger ferdige ideologier eller teologier. Vi har vent oss til å kunne plukke fritt i og sette sammen vår egen personlige variant av religion, vi kan velge og vrake i tilbudet av politiske standpunkter og vi kan skifte parti fra valg til valg.

De politiske partiene har på sin side endret seg fra å være kamporganisasjoner for mer og mindre klart definerte grupper der partimedlemskap ofte gikk i arv, til å bli konkurrenter i et stemmemarked. Det gjelder å finne gode saker å markere seg på, samtidig som partiet ivaretar sin merkevare. Konkurransen om medienes oppmerksomhet og folkets gunst er hard.

Det er krevende å henge med i svingene, oppmerksomheten flagrer fra sak til sak, fra produkt til produkt. Samtidig lærer vi at tingene henger sammen. Det vi gjør har konsekvenser. Klimaendringer har en klar pedagogisk effekt, det samme har livsstilssykdommer. Vi forstår at summen av alle våre små valg ikke alltid er av det gode. Det kan gå ganske ille dersom vi lar de store valgene bli til som summen av de mange små.

Økt selvstendihet følges av økt ansvar. Kanskje trenger vi noen tøffe erfaringer for å komme dit, men det er grenser for hvor tungnemme vi er. De fleste av oss forstår at vi står overfor store utfordringer med klimaendringer og folkevandringer med overgang til et flerkulturelt, globalt samfunn.

Norsk politikk er på sitt beste med de store forlikene: pensjonsforliket, oljefondet, handlingsregelen, skatteforliket, statskirkereformen osv. Det er de store forlikene som vil bli stående når historikerne skal bedømme vår tid. Det er da også forlikene Jens Stoltenberg fremhever at han er stolt av å ha vært med på. Det kan være klokt å bygge videre på dette fundamentet for politisk lederskap.

Samtidig som tradisjonelle organisasjoner sliter med å samle folk på medlemsmøter og med å aktivisere folk på sine nettsider, strømmer folk til dialog og debattmøter på steder som Litteraturhuset i Oslo, og mange bruker mye tid på meningsutveksling i ulike former på Internett. Det vokser frem en ny sivil arena som er tverrsektoriell, folk ønsker å komme sammen og samtale på et friere grunnlag, i en mer dialogisk form. Aktivt medlemskap i en mer eller mindre smal organisasjon, et parti eller en menighet appellerer ikke på samme måte som før. Vi bytter parti og vi vektlegger saker ulikt fra år til år.

Mer enn noen gang er det behov for å se ting i sammenheng. Skal dette gå i hop må vi utvikle og forbedre metoder for sammen å arbeide oss frem til helhetlige løsninger. Dette er da også i ferd med å skje. Svar på utfordringene vokser frem, ikke i form av en ny ideologi, men i form av nye metoder som sammen bygger et supplement til de politiske partiene og de tradisjonelle interesseorganisasjonene.

Det skjer en revitalisering av det sivile samfunn, både i Norge og i andre land. Vi kaller det for deltakende demokrati, andre steder går det under betegnelser som: democratic citizenship, public participation, deliberative public engagement og citizen consultation.