Dialogisk samfunn

Historien har lært oss at samfunnet er i stadig utvikling, lokalt og globalt. Prøver vi å holde igjen kan det lykkes en stund, men når endringene kommer blir det ofte mer dramatisk enn vi har godt av. I en globalisert verden er muligheten for å bremse utviklingen mindre enn noen gang. Derimot kan vi prøve å påvirke retningen. Norge er et lite, oversiktlig, rikt og høyt utviklet land med et godt renommé. Det gir oss en unik mulighet til å gå foran og stake ut kursen videre. Vi er kanskje verdens mest privilegerte folk, og privilegier forplikter. Vi både kan og bør føle oss forpliktet til å vise vei.

Utfordringen

Hovedtrekk i de utfordringer samfunnet står overfor de neste 30 årene er, så langt vi har oversikt, omtrent som følger: Verdens befolkning er ferd med å tredobles i løpet av en god menneskealder (1960 – 2040), fra tre til ni milliarder. Industriell utnyttelse av naturressursene har ført til alvorlig ubalanse i økosystemene, noe som blant annet har gitt oss raske og omfattende klimaendringer. Forskjellen mellom rike og fattige land har økt dramatisk, her i Norge er vi nå 100 ganger rikere enn de fattigste. Og vi må forvente store folkevandringer.

Moderniseringsprosessen har ført til at både antall mennesker og forbruk av naturressurser per person har økt eksponentielt. Innenfor et begrenset system som planeten Jorden kan en slik vekst ikke vedvare. Med noen prosent årlig vekst gikk det greit veldig lenge, men etter hvert som økningen akkumulerer seg opp går det plutselig mye raskere – veldig mye raskere. Systemet går lynraskt mot et tipping point der det enten bryter sammen eller det klarer å omdanne seg til et nytt nivå, hvor det fungerer på en ny måte. Vi vet ikke hvor langt det er igjen dit, men vi vet at utviklingen nå foregår veldig raskt og at farten øker for hvert år.

Ut fra dette handler det ikke om å justere et eksisterende system, om å skifte fra én energikilde til en annen eller å få til en begrenset reduksjon i forbruket i de rikeste landene. Heller ikke handler det om litt mer eller litt mindre av det samme, om å gi litt gass her eller bremse litt der i økonomien. Det handler om noe mer grunnleggende, om et skifte fra én type system til en helt annen type system – et system som er kvalitativt bedre enn det vi har i dag. Nok en gang må vi klare å løfte samfunnet opp til et nytt trinn i vår kulturhistorie, slik vi sist gjorde da vi gikk fra middelalder til moderne tid. Dette er mulig, vi har gjort det før og det er noe vi forhåpentlig skal kunne gjøre også i fremtiden. Likevel: det er alltid vanskelig og krevende å skifte tenkemåte og handlingsmønstre.

Systemer og prosesser

Vi vet at vi må ta ansvar for hele kretsløpet, vi kan ikke fortsette med å ta ut råvarer og legge igjen avfall. Vi må bygge komplette kjeder av produksjon, bruk og reproduksjon. Vi må slutte med forbruk. Vi må slutte å hekte oss opp i produkter. Vi må gå over til å tenke prosess der produktets ”livsløp” inngår i sammenhengende kjeder. I økologisk sammenheng er ikke problemet at vi har for mange ting, men at tingene har for kort varighet og at materialene altfor raskt havner på søppelhaugen i stedet for å inngå som ”råvarer” i neste produksjonssyklus. På denne måten bruker vi opp jordens lagrede ressurser og frigjør stoffer som endrer den økologiske balansen.

Vi vet at for å få nødvendig forandring må vi endre måten vi tenker på, endre de forenklede modellene vi styrer produksjon og samfunn ut fra. Vi må skifte fra industrisamfunnets enkle mekaniske modeller til organiske modeller – vi må ta flere faktorer med i betraktning, og vi må lære av hvordan naturen fungerer.

Både politikk og økonomi, demokrati og marked fungerer i dag i hovedtrekk ut fra en tankegang som slo igjennom og i stor grad ble utviklet på 1800-tallet. Både industrialiseringen og dagens politiske ideologier ble etablert som rådende tankegang på den tiden. Systemet var basert på konkurranse, vekst og ekspansjon. Kampen for tilværelsen fortsatte, men nå kanalisert inn i et marked og en demokratisk kamp der alle kunne delta. Sterke krefter ble sluppet løs – dynamikken og ekspansjonen ble enorm.

Globalt sett er mange samfunn fortsatt på vei inn i denne fasen – samtidig som vi er på vei ut av den. Kloden og menneskeheten står overfor en helt ny og dramatisk situasjon. Skal ni milliarder gjennomgå den samme utviklingen etter modellen fra 1800-tallet må vi ha 3 – 4 nye planeter. En fysisk umulighet.

På slutten av 1900-tallet begynte en ny tankegang å slå rot i de mest utviklede landene. Den kom fra ulike kanter og under ulike navn. Systemteori og systemisk tenkning la et viktig teoretisk grunnlag. Forskning på økologiske sammenhenger begynte å legge viktige nye premisser. Ny teknologi med smarte maskiner og datanettverk ga nye muligheter og stimulerte til å forlate den mekaniske tankemodellen. Tydeligst finner vi kanskje bruddet med gammel industriell tankegang og en ny hovedtrend i det som kalles kompetanseindustrien. Der et det humankapitalen som er den avgjørende faktoren.

Skal du utvikle bedriften er det menneskene i bedriften og samspillet mellom dem som må utvikles. Det handler om teambygging, nettverking, coaching og så videre. Ikke bare internt, men i forhold til leverandører og kunder står moderne kunnskapsbedrifter i gjensidige samarbeidsrelasjoner der man lærer sammen og av hverandre i kreative prosesser. Den tradisjonelle industribedriften var hierarkisk organisert, med pyramiden som organisasjonskart. Tegner man bildet av en moderne kunnskapsbedrift, blir ledelsen stående som knutepunkt i et omfattende nettverk, hvor grensene mellom det interne og det eksterne ofte er uklare.

Fokus skifter langsomt og umerkelig fra produkt til prosess, og prosessene man må overskue og ta medansvar for blir sakte men sikkert mer omfattende. En konsekvens av dette er at målet med prosessene skifter fra enkle konkurranseforhold til vinn-vinn relasjoner. Prosessene blir mer dialogiske.

Globaliseringen med økende gjensidig avhengighet mellom nasjoner og kulturer er en annen sterk drivkraft som presser frem dialogiske prosesser og gjør konfronterende prosesser stadig mindre hensiktsmessige. Den tidlige industrialiseringsfasens brutale kolonialisme oppleves som totalt foreldet.

Det faktum at landene står på ulike utviklingstrinn forsterker behovet for bevisste, dialogiske vinn-vinn prosesser fremfor konfronterende prosesser. Jo mer ulike partene er, dess mer sannsynlig er det at konfronterende prosesser, enten de nå er verbale, økonomiske eller militære, vil føre til at frontene låser seg og problemene vokser.

Det er en stille, men bred bølge som vokser frem under den støyende overflaten, en bølge vi kan se som starten på overgangen til det neste kulturtrinnet. Sentralt i denne bølgen er en voksende bevissthet om hele systemer og samspill mellom systemer, med fokus ikke på de enkelte delene men på samspillet mellom dem. Vi er i ferd med å forstå, virkelig erkjenne, at alt henger sammen, at suboptimalisering, enkel selvhevding på vegne av seg selv, sin bedrift eller sitt land, ikke lenger tjener formålet. Den nye vinneroppskriften ser annerledes ut, det er en vinn-vinn oppskrift.

Det dialogiske samfunn

Det nye samfunnssystemet vi kan ane konturene av kan vi kalle det dialogiske samfunn. Det vil sikkert også få mange andre navn, men denne betegnelsen peker direkte på kjernen i det nye – det vil si måten vi forholder oss til hverandre på, måten vi tenker og oppfører oss på i forhold til våre medmennesker og til den naturen vi alle er en del av på denne lille planeten vår.

Dialogiske prosesser er i denne sammenheng både mål og middel. Det er da også i hele prosjektets ånd at det er en nær sammenheng mellom mål og middel.

Hvordan vi kommuniserer bestemmer hvordan vi organiserer. Det er to sider av samme sak, begge deler handler om ulike former for samspill eller motspill. I dyre- og planteriket fungerer samspill på autopilot, dyrene er seg ikke bevisst at de er viktige ledd i et økosystem. Vi mennesker har utviklet oss noe lenger. Vi styres av våre følelser og i noen grad av våre tanker, og hvordan vi føler og tenker bestemmes i stor grad av hvordan vi kommuniserer.

Lever vi i et samfunn preget av konstant konfrontasjon, av hard, kanskje brutal konkurranse, av krangel og vold, så preger det våre tanker og følelser. Vi opplever at vi er nødt til å reagere slik, ellers vil vi ikke klare oss. Det gjelder både mennesker, organisasjoner og bedrifter. Og motsatt: Lever vi i et fredelig og harmonisk samfunn, vil en sterkt konfronterende oppførsel være dysfunksjonell.

Skal vi komme ut av et hardt og kanskje ødeleggende motspill, vil vi som regel trenge hjelp av en mekler, en terapeut, en nøytral tredjepart. Men vi kan også klare det selv dersom vi er i stand til mentalt å stille oss utenfor konflikten og se både vår egen og andres oppførsel fra litt avstand. Denne evnen til å se samspillet utenfra for eventuelt å kunne justere det, kreves også for å opprettholde dialogiske prosesser over tid. Igjen kan vi gjøre det selv eller få hjelp utenfra. Dette forteller oss at dialogiske prosesser krever en større grad av bevissthet, en evne til å se systemer objektivt, noe man ikke trenger for å gå inn i en konfrontasjon.

Neste generasjon demokrati og marked

Det politiske systemet i dagens Norge fremstår i mediene som konfronterende og konfliktfylt. Særlig i debattprogrammene fremstår politikerne ofte som gladiatorene i antikkens Roma med verbale slåsskamper som underholdning for massene. Dette i kontrast til den politiske hverdagen i landets kommuner og i Stortingets komiteer, som er mer preget av konstruktivt samspill. Det er stor enighet om at det beste i den norske politiske tradisjonen er de brede forlikene.

Til tross for det brede innslaget av dialogisk samspill under overflaten, er både det økonomiske og det politiske systemet fortsatt preget av at rammebetingelsene er organisert konfrontasjon mellom ulike interesser.

En naturlig videreutvikling av både demokrati og marked ville være å øke graden av harmonisk samspill og redusere graden av konfronterende motspill.

Det er to hovedgrunner til at dette sannsynligvis vil tvinge seg frem. Den ene er de økologiske problemene, i første rekke de klimatiske, som dagens system skaper. Den andre er fremveksten av et globalt, flerkulturelt samfunn med store folkevandringer. Ingen av disse utfordringene kan håndteres uten økt grad av dialogisk samspill.

Det nærmest mekaniske, konfronterende konkurransesystemet har skapt økonomisk vekst og individuell frihet, men vi er for lengst kommet til et punkt der mer av det samme skaper flere problemer enn det løser. Tiden er moden for en kvalitativ forbedring, med en tankegang som bygger på organiske modeller og dialogiske prosesser.

Det er sannsynligvis få som vil være uenig i dette. Kanskje vil det heller ikke være så vanskelig å bli enige om hvor vi må begynne. Når vi tenker oss om vil vi lett se at dialogen peker seg ut som metode. Det er vanskelig å tenke seg at organisk samspill etableres gjennom konfrontasjon.

I forlengelsen av denne tankegangen synes det naturlig å etablere og prøve ut supplerende dialogiske prosesser. Dersom disse viser seg fruktbare, vil de kunne vokse frem og sette sitt preg på samfunnet. Organiske systemer utvikler seg evolusjonært, de etableres ikke gjennom revolusjon eller tvangsomlegging av gamle systemer.

Det finnes mange veier i denne prosessen. Over hele den vestlige verden myldrer det av lokale initiativ og forsøk mer eller mindre innvirket i lokalpolitiske prosesser. Det eksperimenteres med lokal matproduksjon og resirkulering i byer. Det eksperimenteres med lokale valutaer på bydelsnivå. Via Internett eksperimenteres det med medvirkning på regionalt og globalt nivå. Over hele verden finner vi mengder av teknologiprosjekter som peker i retning av småskala høyteknologi og kretsløpsystemer. Det arbeides intenst med teknologi for fornybar energi. Like mangfoldig er spektret av nye metoder for menneskelig utvikling. Teknologi og psykologi bidrar fra hver sin kant. Fra en annen kant bidrar klimaforskning og kosmologi til en forståelse av at alt henger sammen.

På bred front bygger alt dette seg opp til et paradigmeskifte, med en transformasjon eller overgang til et nytt kulturtrinn. Foreløpig er det ikke så lett å se det hele i en større sammenheng. Det rådende paradigmet og mediestøyen dominerer bildet. Gamle tankebaner og adferdsmønstre er den største hindringen. Skal vi klare å løse opp i dette er det strategisk avgjørende at vi unngår å bli sittende fast i gamle posisjoner, at vi unngår konfronterende metoder som sementerer tankebaner og skjerper motsetninger. Det vi trenger er fleksible, dynamiske, kreative dialoger. Dermed kan det bli mulig å svare tilstrekkelig raskt på de utfordringer menneskeheten står overfor.